16.06.10
Tenkte jeg skulle ta en beskrivelse av dagen. Den er spesiell og minneverdig.
Kronologisk. Tror dette blir en merkelig tekst.
Etter trehundreogfemten(315) dager med hovne mandler, ble jeg ENDELIG operert i dag.
Jeg våkner klokka 06:19 av at pappa banker på døra mi. Med en gang jeg slår opp øynene (overdrivelse da de er limt sammen på grunn av helvetesfitteallergi) kjenner jeg at kroppen er spent og full av forventninger og inntrykk. Bilturen er i grunn ikke så interessant. Vi måtte kjøre om Vikebukt da noen tards har ødelagt ferga og fergekaia. Sover mesteparten. Uansett:
Vi ankommer Ålesund og blir sittende på venterommet ei god stund. Selv om jeg er tilhenger av effektivitet, passet det meg bra å sitte der. Jeg får god tid til å roe meg ned og tenke litt på hva som skal skje. Litt artig at de spilte "Hurt" av Johnny Cash og "The Final Countdown" på venterommet, følte ikke at det fikk opp stemninga akkurat... Når navnet mitt endelig ropes opp, er jeg forberedt og rolig. Anestesilegen min går gjennom hva han gir meg av piller og hvordan det hele foregår. Pillene virker relativt raskt. Jeg og pappa får et eget rom hvor jeg skal tilbringe dagen. Legen gir meg operasjonsklær og så får jeg slappe av i senga mi. Så sinnsykt kult å få ligge i sjukehusseng! De er så gode og jeg har hatt lyst til å ligge i dem lenge :) Videre kommer hun som skal operere meg. Vi hilser og hun tar med meg og pappa ut av rommet. I det vi går inn i "operasjonsstue 3", tenker jeg "Nå er det ingen vei tilbake". Tenkte igrunn ikke så hardt. Pillerusen tok seg av det meste av nerver... og i grunn alt det andre. Registrerer at det står Korn på cd-spilleren på operasjonssalen. BLABLABLA.
Nå kommer det som var kult:
Jeg legger meg ned på operasjonsbordet og begynner å knise litt. Knisingen ender med en latterkrampe av en annen verden! Jeg lo og lo og lo og lo! Så satte de en kanyle i hånda mi. Først sprøyta de inn noe beroligende (som svei litt) og så... så kom sovemiddelet. Jeg kjenner en strøm av lykke og sommmerfugler og regnbuer og what not, gjennom årene mine. Det er noe av det beste jeg har kjent! Det var ca. 100 ganger bedre enn bra sex. Jeg mumler noe om hvor digg det er og forsvinner avgårde til drømmeland.
Etter 30-40 minutter får de kontakt med meg, og jeg synger gladlig ut "ON THE ROAD AGAIN!". Umiddelbart etterpå har jeg faktisk mest vondt i tunga enn jeg har i halsen. Så spør de om pappa vil ha noe, hvorpå jeg svarer at jeg vil ha knekkebrød. De gir meg smertestillende. Og igjen, en litt annerledes, men ganske herlig rus, strømmer gjennom meg, mens jeg sovner nok en gang. Tenker mye rart og er litt forvirret.
Når jeg blir frisk skal jeg endelig, etter 315 dager, svelge normalt igjen!
